– Hei, vi er her for å hente litt materialer. Kan du slippe oss inn?
Du ser kanskje bare en haug med knust tre? Søppel?
Men de her vet at det er gull å finne.
Og overraskelser.
Kongene på skraphaugen
De vil sende utenforskapet og overforbruket rett på dynga.
Bak rattet sitter Jan Mathisen.
Elektriker, tidligere selger, og nå gjengens uformelle byggmester.
Ukentlig kjører de hit.
Til gjenvinningsstasjonen i Lillestrøm kommune.
For å redde det de kan fra forbrenningsovnene.
Hver dag kommer store lass med avfall hit – mange tusen tonn i året.
Men er det egentlig søppel?
Tre menn på jakt etter tre
Trente øyne speider i kaoset.
Ser etter tykke trestykker.
Helst uten for mye lim, maling og spikre.
Store skap og rester etter boliger og oppussing, funker bra.
Men mye har dessverre blitt knust av tungt maskineri.
– Vi kommer inn ett steg for seint. Det er så mange flotte materialer som knuses, som fint kunne blitt brukt igjen.
Hver andre uke kvernes haugen til venstre.
Blir til flis.
Og flyttes til den neste haugen.
Så brennes alt – blir til varme.
Og hjulet snurrer videre slik.
Når året er omme har 10.000 tonn med tre forduftet.
Hever man blikket nasjonalt er tallet over 700.000 tonn tre, hvert år.
Grovt regnet tilsvarer det 2.500 til 4.000 hektar med tett skog.
Altså 25–40 km².
Et område på størrelse med en mellomstor norsk kommune i areal av tett skog.
Og vekten tilsvarer ca. 450.000–700.000 personbiler.
– Det er ingen i Norge som har funnet noen god løsning for blandet trevirke og ombruk av det.
Men denne gjengen har kanskje funnet en løsning – en oppskrift som kan brukes i hele landet.
Med en ekstra bonus.
For det er ikke hvem som helst som trasker i haugen.
Slik funker det:
Vi kan kalle det en kommunal sirkulær økonomi.
Treavfall sorteres ut og hentes på kommunens gjenvinningsstasjon.
Andre materialer hentes også hos industri som ellers ville kastet dem.
Arbeiderne er hentet inn fra Nav, ungdomsskoler, språkkurs og kommuner i område.
Ungdommer som sliter med motivasjonen på pulten og flyktninger som mangler språket.
Noen har psykiske eller fysiske handikap som gjør det vanskelig å få seg jobb.
Sammen lager de produkter, gjerne designet av dem selv, eller proffe designere.
Tingene de lager går så ut igjen til kommunene – til skoler, sykehus, sykehjem og andre steder som de og staten driver.
Prosjektet løser altså to utfordringer – samtidig.
Arbeidsledigheten og overforbruket.
– Vi kan få til å lage nesten alt. Enten det er oppussing, møbler eller spesielle ønsker. Så lenge næringsliv og kommuner er villige til å teste.
Og akkurat nå er vi på vei til et slikt sted.
Deres proffeste jobb så langt.
Noe nytt blir til
Parham, Stian og Ivan har ankommet dagens arbeidsplass:
Norges største akuttsykehus.
Her har de skrudd og snekret i mange uker.
Laget noe som skal gi ro til pasienter og pårørende.
Bestillingen fra sykehuset var noe som skulle skape varme og trygghet i en ellers ganske steril kantine.
Muligheten til å trekke seg unna, mens man kanskje venter på et tungt budskap.
Sammen med nyutdannede designere har de gjort om søppel til hyller, romdelere og paneler.
Til en billig penge, for et sykehus som ellers ikke kunne koste det på seg.
– Jeg hadde problemer med å finne jobb før. Her tar alle deg varmt imot, og vi lærer av hverandre underveis.
Stian er selvlært snekker, og går i farens fotspor.
Som en av de få med norsk som morsmål er han til tider også språklærer for resten av laget.
Ivan som kom som flyktning fra Ukraina, er proff snekker.
Men han har ikke full kontroll på språket og mangler norsk fagbrev.
Parham som følger med på bevegelsene var opprinnelig skredder i hjemlandet.
– Det som er fint, er at Ivan lærer opp de andre. Også lærer de andre videre til nye som blir med.
– Mange assosierer arbeidsinkludering med litt «meh» nivå. Det vil vi endre på.
Bestilleren smiler fornøyd mens han ser på verket.
Neste steg er å fylle bokhyllene med planter og spill, så folk som er i behandling kan få et avbrekk med barna sine.
– De har levert, det har blitt kjempefint – bedre enn vi kunne forestilt oss. Så her er det muligheter.
Og man kan få til noe lignende i andre kommuner, mener gjengen i «Superhandy».
For arbeidsledige folk er det mange av.
Over 600.000 personer står utenfor arbeidslivet og utdanning akkurat nå.
Det viser tall fra SSB og Nav.
Mer enn hver tiende nordmann altså.
Og det koster Norge mye penger.
190 milliarder hvert år, ifølge en beregning fra Oslo Economics.
Drømmer om noe større
Prosjektleder Siri Abrahamsen Sanden har derfor store ambisjoner.
Hun vil ta prosjektene et steg videre.
Og lage en oppskrift som kan funke over hele landet.
– Vi vil få inn flere designere og folk med fagkompetanse, slik at de som kommer til oss kan ta fagbrev hos oss.
Og nylig fikk de egne midler til nettopp det fra Design og Arkitektur Norge (DOGA).
– Vi skal ta dette et steg videre. Målet er at vi skal stå på egne føtter, og nå ut til mange flere.
Produktene skal bli bedre, flottere designet og mer rettet mot kundene der ute.
Og de ønsker seg et nytt stort verksted.
Med plass til store mengder bruktmaterialer.
Tanken er også å få et eget telt på gjenvinningsstasjonen.
Der håndverkere og andre kan legge igjen fint treverk.
Flere plasser, og hele klasser med elever fra ungdomsskoler og videregående i nærheten.
En plass der folk kan skaffe seg et yrke og stolthet.
Stian ser at noe er i ferd med å skje.
Da han startet holdt de kun på med måking og hjelp med klipping av plener.
Siden har det vokst -raskt.
Men han tror det likevel krever noe av dem som blir med.
– Det handler om vilje. Hvis du virkelig vil videre i livet så klarer du det på et eller annet vis.
For målet er jo at deltagerne skal komme seg videre – ut i det tradisjonelle arbeidslivet.
Ivan har allerede lagt planer:
Han skal etablere egen håndverkerbedrift.
Parham vil ta fagbrev som snekker når han føler seg sikker på språket og ferdighetene.
– Hva er drømmen for fremtiden, da?
– Jeg vil være nyttig i samfunnet. Hva som helst, men jeg vil gjøre noe som er godt for samfunnet.