Tatt av reven

«David» sitter i midten av bildet. Bredbeint med gummistøvler smiler han litt usikkert til fotografen.

Det er ikke mange år siden første skoledag på barneskolen.

På de årene har David gått fra å være en sjenert førsteklassing, til å knyttes til flere alvorlige straffesaker.

Denne høsten ble han og mamma kalt inn til avhør i den mest alvorlige saken. David har snakket med det kriminelle nettverket Foxtrot. Politiet mener han hadde takket ja til å utføre et oppdrag for dem.

– Jeg ba ham om å ikke snakke med Foxtrot. Uansett hva, ikke dem. Det er for farlig, forteller mamma «Mona» til NRK.

Nå er det for farlig for familien å ha han boende hjemme.

For Mona er det lite som er vondere enn å snakke om sønnen sin. Men for henne er ikke kampen over. Hun er lei av prat. Hun vil at hele samfunnet skal kjempe kampen sammen med henne.

– Det er absurd at vi har ungdommer som rømmer, stjeler biler, ruser seg. Kjører på E18 uten førerkort, rusa ut av en annen verden, og som raner mennesker og plasserer granater ... Og vi kan ikke stoppe dem, vi får ikke lov.

– Han er grenseløs

Det svenske kriminelle Foxtrot-nettverket står på amerikanske og britiske sanksjonslister, og knyttes til drap, vold og narkotikakriminalitet.

Leder Rawa Majid trekker i trådene fra Iran, og kobles til rekruttering av tenåringsgutter i Sverige til drap og voldsoppdrag. Mest i Sverige, men også i Norden.

De siste månedene har Foxtrot for alvor preget norsk offentlighet. Gutter ned i 12-årsalderen har blitt knyttet til angrep politiet mener nettverket vil ha gjennomført.

En kartlegging NRK har gjort viser at:

Mens granatangrepene sjokkerte landet, satt Mona og ventet på samme beskjed som andre foreldre har fått denne høsten.

– Det har vært den store frykten min at han er involvert. Han er egentlig en perfekt kandidat for dem. Litt på grunn av alderen, litt fordi han er smart. Og fordi han er grenseløs.

Hasj i skolesekken

I et hus på landet bor Mona, mannen og småsøsknene til David. Det er huske i hagen og lite mobildekning.

Det er gått to år siden David flyttet herfra, til et fosterhjem, så til en institusjon, så til en annen, så til en tredje.

Den snille gutten med sterk rettferdighetssans og nysgjerrighet hadde lenge slitt med å passe inn. Moren mener han følte på utenforskap blant klassekameratene.

Barndommen var ikke alltid enkel, og utenom mamma var det lite familienettverk rundt David.

Tidlig i kontakten med barnevernet, lenge før Foxtrot var et tema, konkluderte Statsforvalteren med at David ikke fikk hjelp til rett tid.

Så fant han et miljø som eksperimenterte med rus. Mona opplevde at barnevernet ikke tok sønnens utvikling på alvor. Hun mener barnevernet først kom på banen da Davids utvikling var ute av kurs.

– Jeg husker jeg satt og ropte i et møte at «Dette kommer ikke til å bli bedre. Dette kommer ikke til å gå over», forteller hun.

En kveld tok hun telefonen hans, etter å ha funnet hasj i skolesekken. Hun ble livredd av det hun fant på den.

– Det er bilder av våpen han sender til folk som selger hasj, hvor det står at han vil bytte inn. Det er dialog som handler om folk han skal knivstikke, mennesker de skal banke opp. Det er veldig bekymringsfullt.

David rømte hjemmefra og spant ut av kontroll. Mona så bilder av menneskene David snakker med i sosiale medier. Hun leste om konfliktene David var involvert i. Hun var redd for at han skulle dra det med seg hjem til småsøsknene.

– Jeg husker jeg sto på politistasjonen og skulle melde ham som savnet. Og da bestemte jeg meg for å frivillig gi over omsorgen til barnevernet, forteller Mona gråtkvalt.

– Det var egentlig en desperat handling for at barnevernet skulle hjelpe ham. For da er det ikke noe valg. Da må de.

– En desperat handling

David flyttet flere ganger i løpet av våren 2025. Til slutt endte han på en institusjon i en annen kommune. Der opplevde Mona at det eskalerte.

Kjapt fant han et miljø med likesinnede gutter.

På en institusjon der de ansatte hadde færre kontrolltiltak, opplevde Mona at rømningene ble hyppigere.

– Jeg tror ikke noen institusjoner fungerer sånn som de skal i Norge. Så jeg tror ikke institusjonen skiller seg ut og er noe dårligere enn de andre. De ansatte gjør absolutt det beste de kan. At de bryr seg er det ikke tvil om. Men det er noe grunnleggende galt med systemet.

Bufdir svarer på Monas kritikk lenger nede i saken.

Mona skriver ned fra møter med barnevernet i kladdebøker og på fargerikt papir:

Hun tror sønnen slet med å finne noen å stole på blant mange ansatte som jobbet skift.

– De har ikke kontroll. Og det merker han veldig fort, og det merker jeg veldig fort. Dermed så blir utviklingen hans bare mer og mer destruktiv.

Før sommeren 2025 ønsket Mona at han skulle flyttes til en institusjon der de ansatte kunne gi barna flere restriksjoner. Det skjedde ikke.

I løpet av sommeren og høsten rømte David fra institusjonen over 40 ganger. Noen ganger i noen timer, noen ganger i flere dager.

Mona var i kontinuerlig kontakt med institusjonen. Hun hjalp til med å spore opp sønnen når han var borte. Hadde stålkontroll på David og guttegjengens kontoer i sosiale medier.

– Han bryr seg ikke om noen ting. Han bryr seg ikke om reglene, bryr seg ikke om innetider, sier hun.

Sønnen ble dårligere til å ta telefonen. Han var flere ganger tydelig rusa når han ringer henne.

– Det er kjemperart å snakke med barnet ditt som du har brukt flere år på skjerme fra alt som er vondt. Nå, når du ringer sønnen din, må du liksom gjette på hva han har tatt. Om han har tatt piller, eller røyka hasj.

Sivilt politi

Høsten 2025 gikk det bare uker før skolen mente det ikke var vits at David fullførte skoleåret, fraværet var allerede for høyt.

Så ble David pågrepet av sivilt politi. Da skjønte Mona at noe var annerledes.

Nå fikk hun ikke snakke med ham i arresten, slik som hun pleier. Avhøreren virket proffere enn før.

David og en kompis hadde svart på en «jobbannonse». Så har de blitt lagt til i en gruppechat med svenske bakmenn. De voksne i gruppen kan knyttes til Foxtrot.

Det var ikke det første avhøret Mona har vært med på. Men det var det tyngste.

– Det var flere ganger i det avhøret jeg kjenner at nå knekker jeg. Men det kan du jo ikke gjøre. Det skal jo ikke handle om deg, du er der som verge, sier Mona.

Ifølge en Kripos-rapport publisert før jul har nærstående til unge voldsutøvere i Norge blitt utsatt for trusler. Selv om verken Mona eller sønnen ble truet, var risikoen til stede, ble Mona fortalt.

David ville hjem, og spurte om å få komme hjem flere ganger de neste dagene. Det kunne han ikke.

– Det er ganske absurd å ha en samtale med sønnen din hvor han vil hjem, og du er nødt til å si nei, for da setter du resten av familien i fare.

– Jeg har alltid hatt en illusjon om at jeg alltid kan beskytte ham. Det er første gangen jeg har skjønt at det kan jeg ikke gjøre. Det er litt naturstridig.

Fluenes herre

Kripos advarte tidlig om at kriminelle nettverk kunne komme til å utnytte barn også i Norge.

I fjor kartla NRK at 11 svenske tenåringer kom til Norge på voldsoppdrag. Bare måneder etter ble norske ungdommer pågrepet for lignende oppdrag.

Inntil nylig var Christoffer Bohman etterforskingsleder i Stockholmspolitiet. Han slutta fordi han syntes politiet hadde begynt å jobbe bra med den organiserte kriminaliteten i landet.

Verre stod det til med det forebyggende arbeidet, mener han. Derfor begynte han med det i stedet.

– Jeg mener jo at barn er ikke et problem. Barn er i et problem. Og det er vi som samfunn, vi som voksne, som må sikre at vi setter inn tiltak tidlig, sier Bohman til NRK.

– Vi har veldig mange barn som har det så ille, og begår handlinger som er avskyelige, og som vi ikke skal unnskylde fordi de er barn. Men det er reisen til at de gjør sånne handlinger som vi må ta ansvar for.

Han håper Norge ikke går i fella han mener Sverige har gått i, hvor myndighetene griper inn i problemet når det allerede er ute av kontroll.

– Samtidig som man har høyt fokus på å bekjempe kriminaliteten, må man også jobbe forebyggende. Vi vet at vi må samle mange aktører rundt barna og samarbeide. Mye tidligere enn når barna sitter på institusjon.

Svenske institusjoner beskriver han som «fluenes herre». De yngste og svakeste barna flokker seg rundt de sterkeste.

– Man trenger muligheten til å ta bort telefonen og låse inne barna som er ekstremt radikaliserte inn i vold. Men fortsatt er det grunnleggende at barn ikke skal bli verre på institusjonen enn når de kommer inn.

Stoler på mamma

David og Mona er nære. Før Mona møtte sin nåværende mann, var det bare de to. Han forteller henne mer enn tenåringer flest forteller foreldrene sine.

– Jeg har tenkt at han gjør det for å holde på den menneskelige siden av seg, forklarer hun.

Han går fra å være en voldsutøver til å bli gutten hun har oppdratt.

– Når han gjør disse handlingene så går han inn i en boks hvor han ikke kjenner på følelser og ikke kjenner på empati for å klare å være i situasjonen. Og da tror jeg han litt trenger å debrife med mamma. Og så har han lært seg at han kan gjøre det, og at jeg tåler det.

Kontrasten er stor mellom den sønnen man leser om i rettsdokumenter, og sønnen hun kjenner. Hun beskriver ham som sensitiv, følsom og snill. Overfor småsøsknene er han omsorgsfull og beskyttende.

– Fra han kom til den institusjonen har han skjønt at han må skape et ganske hardt rykte for å ikke bli offer selv. Han har snakket mye om hvor hardt det miljøet er. De tingene de gjør med hverandre ... jeg har kalt det tortur.

Hun noterer ned det han forteller:

Mona tror det er viktig at hun lytter, selv om hun ikke får stoppet ham.

– Jeg er den eneste som har den posisjonen med han, så det er viktig at jeg utfordrer virkelighetsbildet hans. At jeg hele tiden minner han på at de også har en mamma og en pappa, sier hun om guttene som sønnen skal ha utsatt for vold.

– Jeg minner han på at dette er handlinger som han skal leve med resten av livet, og at det er konsekvenser for ofrene som de skal leve med resten av livet.

Som å si «fuck you»

Politikerne har lovet at mer skal gjøres for å beskytte barn mot rekruttering til kriminelle nettverk. Barn som av ulike grunner er i kontakt med barnevernet, regnes som ekstra sårbare.

De lover å gi barnevernsinstitusjonene flere tiltak for å kontrollere barn i risikosonen – blant annet å sjekke telefonene og låse barna inne. Tiltaket kom på plass ved nyttår. For sent for Monas sønn.

– Dette er ikke nytt. Det har liksom vært en sannhet i Norge at barn som havner på institusjon, blir verre. Det vet alle.

Hun mener politikerne burde tatt tak for lenge siden. Lenge før hennes gutt måtte flytte hjemmefra.

– Det er provoserende at dette ikke ble gjort noe med for ti år siden, for femten år siden. For meg som mamma er det som å slå meg i ansiktet å si «fuck you».

Mona opplever det som at alarmen først går når ungdommer sprenger granater.

– Nå har ikke politikerne så veldig mye valg. Det har vært så ekstreme hendelser de siste månedene. De ser dumme ut hvis de ikke gjør noe nå. Men det er provoserende at det ikke holder at det sitter ungdommer og barn på institusjonene i Norge og har det helt jævlig.

Mona ønsket lenge at barnevernsansatte skulle ha lov til å være strengere med sønnen.

Slik hun selv ville vært, hvis David fortsatt bodde hjemme.

– Lovverket er ikke laget sånn at de skal klare å ramme dem inn. Det har jeg kjent på kroppen. De kan ikke låse dører, de kan ikke holde ham igjen, de kan ikke ta på han. Ingenting.

For å holde David anonym har NRK ikke kontaktet barnevernsregionen han hører til, eller institusjonen han tidligere bodde på. Divisjonsdirektør Tove Bruusgard i Bufdir svarer på kritikken til Mona.

Hun mener systemet fungerer.

– Men når en forelder eller en ungdom forteller om at utviklingen har gått i feil retning når de har vært i av våre tiltak, så tar vi det veldig på alvor. Vi jobber konstant med å bedre kvaliteten i institusjonsbarnevernet, sier hun til NRK.

Bruusgard mener imidlertid at det ikke bare er kontrolltiltak som fungerer på unge i barnevernets omsorg.

– Det vi vet virker, det er om vi klarer å legge til rette for et normalt liv hvor barnet går på skole, møter venner, har fritidsaktiviteter og får mulighet til å føle på en verdi og en mestring i livet. Det kan skape endring.

– Utfordringen til de som jobber på institusjon, blir å ivareta denne balansen mellom å skape denne normaliteten, samtidig som de forvalter disse trygge rammene og begrensningene de kan.

Hun understreker også at det også er barn som føler seg trygge bosatt på institusjon, og som opplever bedring av oppholdet.

– Mona opplever at det ble tatt grep for sent. Kommer barnevernet for sent på banen?

– Det er jo en utfordring når hjelpetiltak blir iverksatt for sent. Det er mye lettere å hjelpe barn tidlig enn sent. Og aller helst ønsker vi at familier skal få hjelp mens barna er små, sånn at man kan hindre en uheldig utvikling, sier Bruusgaard.

Nå er sønnen til Mona flyttet til en ny kant av landet, langt fra vennene sine. De ansatte hører på når han snakker i telefon.

For henne er de strenge rammene det eneste riktige akkurat nå.

– Disse ungdommene dyttes rundt og blir ingenting til slutt. Jeg føler at jeg er den eneste som minner alle på at han er et barn. Han vet ikke hva han holder på med, han vet ikke hva som er det beste for ham selv. Vi er voksne, vi må vite hva som er best for han.